Arbeid, en vesentlig faktor for selvfølelse og sosial integrering

Et av de viktige temaene som ble tatt opp på SOR konferansen BRA i livet var arbeid. Terje Olsen fra Nordlandsforskning pekte på at utviklingshemmede har sakket akterut på arbeidsfronten og at utviklingen de siste årene har gått i negativ retning. Han ser muligheter for at dette kan snu, men at vi da må tørre å tenke nytt. Blant annet trekker han frem SORs planer for en modell som skaper arbeidsplasser for personer med utviklingshemming i det ordinære arbeidsliv.

 

Tekst: Jarle Eknes

Bilde av Terje Olsen fra Nordlandsforskning
Terje Olsen

Terje Olsen disputerte i 2009 på doktorgradsavhandling som handler om arbeid for personer med utviklingshemming. Avhandlingen bygger på feltarbeid rundt omkring på forskjellige steder hvor utviklingshemmede har arbeid og aktivitet. Siden han er sosialantropolog har han gjort feltarbeid på disse stedene og vært med på det som foregår på arbeidsplassene, fått se hva som skjer, hva det snakkes om, hva man er opptatte av, hva man driver med, hva man tuller og tøyser med. Det vi kaller deltakende observasjon, gjort gjennom i overkant ett års feltarbeid.

Arbeidsmarkedstiltak

Feltarbeidet er gjort i forskjellige typer arbeidsmarkedstiltak av type varig tilrettelagt arbeid, på dagsenter og på helt vanlige arbeidsplasser der personer med utviklingshemming er inkludert i arbeidet. Blant annet har det vært jobber knyttet til vedproduksjon, vaskeri, snekkeri, fruktlevering, veving, keramikkarbeid, strikking, kantinevirksomhet, transport, rydding, matproduksjon og monteringsarbeid. Det er et veldig variert arbeidsliv som utviklingshemmede deltar i rundt om i landet, forteller Olsen, og sier det har vært veldig artig å være med å se hva de jobber med og hvordan de har det, gjerne noen uker i slengen. En annen veldig fin ting med det er at det er de som er ekspertene, og så får man som forsker være den som er novise på arbeidsplassen.

 

Nøkkelstatus

Arbeid i vår kultur har det vi kan kalle for en nøkkelstatus, fortsetter Olsen. Det er fordi det handler om veldig mye. Det handler om hvem du er, at du blir anerkjent for å være flink til noe, at du mestrer noe, at du er kompetent. Det er knyttet viktige grunnleggende verdier for oss til det å ha et arbeid. Det betyr at man blir regnet med, at man er god på noe og at man er etterspurt.

Arbeidet handler også om at vi utvikler oss gjennom en karriere. Arbeidsplassene er et sted for læring. Det er et sted for offisielle kurs og opplæring man kan gjennomføre, men også et sted man plukker opp nye ting fordi det tilfeldigvis skjer noe lærerikt.

Arbeid er også en kilde til inntekt og lønn. De aller fleste med utviklingshemming har riktignok uføretrygd som sin hovedinntekt, men likevel er lønn et veldig viktig symbol. Det handler om å være med, og den materielle verdien av lønnen man får betyr også mye når man har en lav uføretrygd.

Struktur

Arbeidet har også en merkelig evne til å dele opp tiden for oss. Det bidrar til å skille mellom hverdager og helger, arbeidstid og fritid, aktivitet og hvile, produksjon og rekreasjon. Dette var en viktig side av det som var grunnlaget for ansvarsreformen, normaliseringsprinsippene som Bengt Nirje skrev om, det å ha en vanlig døgnrytme og et mest mulig vanlig liv.

Arbeidet markerer ulike domener i livet. Vi følger noen prinsipper og har bestemte måter vi forholder oss til det som skjer i hjemmet, og noen andre måter når det gjelder det som skjer på arbeidsplassen. Dette med domener er et viktig prinsipp, understreker Olsen. Før ansvarsreformen levde utviklingshemmede hele livet under samme type autoritet, det vi kalte totalinstitusjonene. Arbeid kan bidra positivt til at man deler opp verden slik at man lever noen sider av livet under en type autoritet, og andre sider av livet under annen autoritet.

Han referer til Anna Kittelså og Jan Tøssebro ved NTNU Samfunnsforskning i Trondheim som har beskrevet og advart mot tendensen til at det skjer en utglidning hvor man begynner å lage bo- og arbeidstilbud som fellespakker der de ulike domenene kan se ut til å veves sammen.

 

Sosial betydning

Arbeidsplassen er for oss alle et viktig sted når det gjelder relasjoner, et sted hvor man har venner og kolleger. Arbeidsplassene er også et sted hvor man kan finne kjærester. Arbeidet er også en kilde til selvbekreftelse. Arbeid er gjerne noe av det første vi spør folk om. «Hva driver du med?». Det sier så mye om hvem du er. Det markerer også et skille mellom hvem som er voksne og hvem som er barn. Voksne arbeider, det gjør ikke barn.

 

Ansvarsreformen

Ved inngangen til Ansvarsreformen var det mye oppmerksomhet rundt det med å skape gode arbeidsplasser for personer med utviklingshemming. Det skjedde en betydelig etablering av arbeidsplasser for denne gruppen de første årene etter Ansvarsreformen. Men hvordan har det gått over tid? Det beste bildet av situasjonen på området med arbeidstilbud mener Olsen vi ser i resultatene fra levekårsundersøkelsene som Jan Tøssebro og kollegene hans jevnlig har gjort siden ansvarsreformen ble iverksatt.

Når det gjelder personer med utviklingshemming som jobber på vanlige arbeidsplasser har tallene hele tiden vært ganske lave. Før ansvarsreformen opererte man med optimistiske tall som ligger langt over det fasiten i dag har vist oss at ble realiteten. Ved innføring av reformen var det veldig mye engasjement rundt ordningen «arbeid med bistand». Det ble mye brukt, og det var det mange forhåpninger til fortsettelsen. Det var på mange måter en skikkelig suksess. Men etter hvert kom nye reformgrupper inn i tiltaket, og måltallene for hvor mange arbeidstakere den enkelte veileder skulle følge opp ute på arbeidsplassene ble endret slik at det ble vanskeligere å ta inn personer med utviklingshemming. Disse trengte vanligvis litt mer oppfølging enn andre tiltaksdeltakere. Det er et tankekors at «arbeid med bistand»-varianten som i dag kalles for IPS (individual placement and support) har fått en ny oppstandelse, rettet mot personer med psykiske lidelser. Man kunne i aller høyeste grad tenke seg utviklingshemmede som målgruppe for denne ordningen, men det har Olsen i veldig liten grad sett at de har valgt. Det er stort sett personer med psykiske lidelser som er målgruppe for det tiltaket i dag.

 

VTA

Det som i dag har betegnelse VTA (varig tilrettelagt arbeid) (tidligere ASVO), altså de statlige arbeidsmarkedstiltakene som ikke er tidsbegrenset og som forutsetter uføretrygd, vokste seg stort på 90-tallet, fram til rundt 2001. Så falt omfanget for gruppen utviklingshemmede. Nye reformgrupper har kommet inn også i det tiltaket, og siden det er et begrenset tak på antall plasser på landsbasis, er utviklingshemmede delvis på vei ut av tiltaket. De kommunale tilbudene, som er en kombinasjon av arbeid og aktivitet står nå for ca. 60% av arbeids- og aktivitetstilbudene.

 

Utdanning

Olsen synes det er urovekkende at en del av opplæringen i videregående skole for personer med utviklingshemming synes å være direkte eller indirekte rettet mot kvalifisering for et VTA-tilbud eller et kommunalt dagtilbud. Personer med utviklingshemming har et minst like stort behov som oss andre for læring, utvikling og vedlikehold av kompetanse gjennom arbeidet. Han mener at det kan være veldig gode grunner til å tenke gjennom hvordan fokus på livslang læring også kan omfatte personer med utviklingshemming.

Vi ser at de som ikke har noen ting å gjøre har økt fra 3 % i 1989 til 16 % i 2010. Samlet betyr dette en dreining fra aktive produksjons- og arbeidsorienterte ordninger til aktiviteter, sysselsettingspregede ting eller ingenting. Altså en slags gradvis nedtrapping fra produksjonsaktiviteter.

Det bryter så vidt Olsen kan forstå med det som ellers er hovedprinsippet i norsk velferdspolitikk; arbeid som førstevalg, det vi kaller for arbeidslinjen i velferdspolitikken. Det er vanskelig å se at det er i tråd med FN-konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne, spesielt artikkel 27 om arbeid og sysselsetting som sier at mennesker med nedsatt funksjonsevne har lik rett til arbeid som andre. Her bør det være rom for nytenkning, slår han fast.

 

NOU - På lik linje

Rettighetsutvalget

Rettighetsutvalget har i NOU På lik linje forslag om varig oppfølgingstiltak, som er en variant av det som før het «arbeid med bistand og oppfølgingstiltak», men med én viktig forskjell, at det ikke er tidsbegrenset. Det innebærer arbeidstrening på arbeidsplassen, med støtte fra veileder. Veilederen følger opp og bidrar til opplæring knyttet til arbeidsoppgaver og gir nødvendig støtte. Som i «arbeid med bistand» tenker man at oppfølgingen er tettest i starten og så trappes ned etter hvert. Det kan helt sikkert være bra, likevel synes Olsen at det er vanskelig å se forskjell i praksis på dette og det som vi i dag kaller for VTAO, altså varig tilrettelagt arbeid i ordinært arbeidsliv (ikke-skjermede omgivelser, i helt vanlige arbeidsmiljø). Det fins rundt 1300 slike arbeidsplasser på landsbasis i Norge.

Det andre de nevner i NOU’en er innføring av en ordning med grundige arbeidsevnevurderinger. Det tror Olsen er en bra ting. Ingen bør gå uprøvd ut i uføretrygd, men denne ordningen gjør ingenting med de strukturelle begrensningene. Det blir ikke flere arbeidsplasser av det. Det blir neppe lettere å komme inn i ordinære bedrifter med lønnstilskudd eller VTAO eller lignende varianter, men det kan være noe som kan bidra til å løfte oppmerksomheten, interessen og kunnskapen om den enkelte.

 

Alternativer

Dagens hovedveier inn på arbeidsmarkedet er varig tilrettelagt arbeid i skjermet virksomhet (VTA), som fortsatt er et veldig viktig tilbud for mange, varig tilrettelagt arbeid i ordinært arbeidsliv (VTAO), arbeid med bistand / lønnstilskudd og de kommunalt drevne dagtilbudene. Men det finnes også mange andre måter å organisere dette på. For andre marginale grupper på arbeidsmarkedet finnes det innovatører som finner lokale muligheter og løsninger med utgangspunkt i lokale forutsetninger.

For eksempel har man dataselskaper som kun ansetter personer med Asberger syndrom. Gjerne knyttet til behov for spesialisert arbeidskraft hvor de ansatte er gode på å være opptatt med detaljer over lang tid. Andre eksempler på nytenkning på dette området er Stormberg, Kirkens bymisjon og gatemagasinet = Oslo.

 

KLAP og HELT MED

Et annet interessant initiativ er KLAP-jobber i Danmark som er utviklet av den danske landsforeningen LEV, søsterorganisasjonen til vår egen NFU. KLAP står for Kreativ, Langsiktig, ArbeidsPlanlegging. Det er rettet mot personer med kognitive funksjonsnedsettelser, deriblant personer med utviklingshemming. LEV inngår samarbeidsavtaler med store danske konsern om KLAP-jobber. Eksempler er Rema 1000 og McDonalds, som har mange filialer i hele landet. De inngår store avtaler om relativt enkle jobber som kan utføres av aktuelle personer med kognitive funksjonsnedsettelser.

Stiftelsen SOR har tatt initiativ til å bygge opp et lignende tilbud i Norge. Det kan være en mulighet som har et stort potensiale også hos oss. Dette virker lovende. Det danskene sier er at det ikke er mangel på arbeidsoppgaver, og heller ikke mangel på arbeidsplasser. Ofte er det slik at KLAP-ordningen ikke klarer å dekke etterspørselen etter arbeidskraft.

Personene som ansettes i disse jobbene har uføretrygd som sin hovedinntekt, på samme måte som i norsk VTA, og de har lønn som er ca. 40-50 kr per time, altså noe høyere enn det som er gjennomsnittlig VTA-lønn.

Trolig finnes det også andre varianter og løsninger det går an å se på, og Olsen tror at det er viktig å rette blikket mot andre land og se hva som foregår der, slik som SOR har gjort når de har latt seg inspirere av KLAP i Danmark rundt dette. Da arbeid med bistand ble introdusert i Norge, var det etter modell fra USA, minner Olsen oss om.

Terje Olsen er betinget optimist på dette området. Han tror det er mulig å skaffe gode og inkluderende arbeidsplasser til mange utviklingshemmede i fremtiden, men det krever at vi tør å se etter nye muligheter og være åpne for andre måter å organisere og fordele samfunnets produksjon og økonomi på som kan komme oss alle til gode.